EN
OEM og ODM brukes ofte som om de beskriver en fabrikk. De beskriver faktisk hvem som eier designet. Denne enkle spørsmålet avgjør nesten alt videre nedover i verdikjeden: verktøykostnader, levertid, eksklusivitet og hvor mye kontroll et merke beholder over den endelige komponenten.
I et OEM-klokkeprosjekt eier merket tegningene. Mål, toleranser, materialer, overflatekrav og verktøyene som produserer alt dette, kan alle spores tilbake til merkets filpakke. Produsenten utfører arbeidet ut fra denne pakken. Hvis samarbeidet avsluttes, kan merket flytte verktøyene til en annen leverandør uten å starte på nytt.
I en ODM-avtale har leverandøren allerede designet. Merket velger fra en eksisterende basis, legger til sitt eget merke eller fargeendringer og kommer raskere til markedet. Leverandøren beholder rettighetene til det underliggende designet.
For ytre komponenter som visere, kasser, armbånd og spenner er dette eierskaps-spørsmålet avgjørende. Det avgjør om en konkurrent kan bestille akkurat samme komponent seks måneder senere.
Hvem eier tegningene og verktøyene
Eieretten til immaterielle rettigheter er den første praktiske forskjellen, og den vises i kontrakten lenge før produksjonen starter.
I henhold til OEM-vilkår tilhører 2D-tegninger, 3D-STEP-filer, grafikkmaterialefiler og spesialtilpasset verktøy merkevaren. Overføringsklausuler gjør dette uttrykkelig klart. Uten slike klausuler kunne en leverandør gjenbruke en eksklusiv hjulboltdesign eller et karakteristisk viserdiamønster for en annen kunde, og merkevaren ville hatt begrenset mulighet til å gripe inn.
I henhold til ODM-vilkår forblir designfilene vanligvis hos leverandøren. Merkevaren får en lisens til å markedsføre det ferdige produktet, noen ganger med en eksklusivitetsperiode. Denne perioden kan omfatte en fargevariant eller et geografisk område, men ikke den underliggende arkitekturen.
Eieretten til verktøy følger samme inndeling. OEM-verktøy betales vanligvis av merkevaren og forblir merkevarens eiendom, selv om det oppbevares på leverandørens sted. ODM-verktøy er allerede avskrevet, noe som er en del av grunnen til at ODM-enhetkostnadene starter lavere.
| Faktor | OEM-veien | ODM-veien |
|---|---|---|
| Designfiler | Eid av merkevaren | Eid av leverandøren |
| Eigarskap til verktøy | Merkevaren, hvis angitt | Leverandør |
| Opprinnelig kostnad | Høyere, tilpasset verktøyutstyr | Lavere, eksisterende verktøy |
| Eksklusivitet | Fullt som standard | Forhandlet, ofte begrenset |
| Konstruksjonsendringer | Merkevarestyrt | Begrenset av grunnleggende design |
| Tid til første sending | Lenge | Kortere |
Fart- og kostnadsprofiler for hver vei
Kostnadsstruktur er der de to modellene føles mest forskjellige for en brands finansavdeling.
Et OEM-komponentprogram innebär en oppstartsinvestering i verktøyutstyr. Matriser, støperier, silkskjermer og fester må lages og valideres før produksjonsløp starter. Denne kostnaden ligger i starten av prosjektet, og den øker den effektive minimumsbestillingsmengden, fordi verktøykostnaden må dekkes over flere enheter. Når verktøyutstyret er validert, synker enhetskostnaden, og skalerbarhet blir effektiv.
Et ODM-program hopper over det meste av dette. Leverandøren har allerede fungerende verktøyutstyr og en validert prosess. Merkevaren betaler kun for merkevaretilpasninger, mindre kosmetiske justeringer og emballasje. Enhetskostnaden er høyere enn ved et moden OEM-program i store volumer, men inngangskostnaden er langt lavere.
Kompromisset er designfriheten. ODM-endringer må vanligvis passe innenfor den eksisterende grunnstrukturen. En ny festegometri eller en kassprofil som krever en annen støpeform betyr nye verktøy, og det fører prosjektet likevel tilbake mot OEM-økonomien.
Hva hvert modell krever fra merkevaren
De to veiene stiller ulike krav til merkevarens team.
OEM krever dokumentasjon. Tegninger, toleranseangivelser, materialehenvisninger, fargestandarder og akseptkriterier må være klare før verktøyproduksjonen starter. Merkevaren eier også en større del av kvalitetsdialogen, siden inspeksjonskriteriene vanligvis skrives av merkevaren og anvendes på den godkjente prøven. Det krever ingeniørtid, og det krever noen som kan lese en tegning og gjøre innvendinger mot en toleranse som ikke kan opprettholdes.
ODM-krevende krever selektivitet. Merkevaren må velge en base som allerede passer posisjoneringen, og deretter bestemme hvilke endringer som er verdt å betale for. Ingeniørbyrden er lettere, men merkevaren gir opp noe av evnen til å diktere hvordan komponenten produseres.
Ingen av arbeidsmengdene er totalt sett mindre. De er bare fordelt annerledes.
Et komponenttilfelle der modellvalget endret utfallet
En merkevare som utviklet et armbånd startet fra en ODM-base. Lenkeprofilen kom fra leverandørens eksisterende katalog, og de første prøvene ble produsert raskt. Seks måneder etter lanseringen lanserte et konkurrerende merke et armbånd med samme lenkegeometri og et annet lås.
Merkevaren hadde antatt at ordningen var eksklusiv. Kontrakten dekket fargevarianter og merkevareidentitet, ikke lenkearkitekturen. Å gå over til en OEM-lenkeprofil betydde nye støperier, ny verifikasjon av verktøy og en full prøveomgang. Det andre armbåndet kostet mer opprinnelig, men geometrien tilhørte merkevaren, og ingen annen merkevare kunne bestille den samme komponenten.
Denne situasjonen er ikke et argument mot ODM. Den påminner om at eksklusivitet er en kontraktbestemmelse, ikke en standardregel. Et merke som trenger delen for å være beskyttet må betale for verktøyene som gjør det mulig.
Velge en vei uten å låse seg inn
De to modellene er ikke permanente forpliktelser. Mange merker starter med en ODM-basis for å teste etterspørselen, og går deretter over til OEM-verktøy når volumet og posisjoneringen rettferdiggjør investeringen. Andre bruker begge modellene samtidig, der ODM dekker raskere sesongbaserte lanseringer, mens OEM bærer kjerneutvalget.
Noen få spørsmål avgjør hvilken vei som passer best for en gitt komponent:
Må designet være beskyttet mot kopiering?
Er forventet volum høyt nok til å absorbere verktøykostnaden?
Kan merket levere ferdige tegninger og akseptkriterier?
Hvor raskt må produktet nå markedet?
Er eksklusivitet forhandlingsbar skriftlig, eller antas den?
Svarene varierer etter komponent. En viser med et karakteristisk mønster berettigar vanligvis OEM-verktøy. En spenne som følger en standardform kan det ikke være nødvendig med.
Komponentinnkjøpsresultater avhenger av hvor tydelig eierskap til design, rettigheter til verktøy og inspeksjonskriterier er definert før den første filen deles. Burriva, forkortelse for Baoruihua (Dongguan) Precision Technology Co., Ltd., fokuserer på OEM-klokkekomponenter fra sitt produksjonsanlegg i Dongguan, med egne evner innen blant annet urskiver, kasser, armbånd og spenner. Teamet jobber ut fra dokumenterte tegninger og skriftlige godkjenningskriterier, med dimensjonsinspeksjon samt flere runder med inngående, underveis- og utgående kontroller. Merker som vurderer en OEM- eller ODM-løsning for urskiver, kasser, armbånd eller spenner kan ta kontakt for å diskutere eierskap til design, vilkår for verktøy og godkjenningsprosedyrer.